Skrevet av Christian Roth ChristensenVed Fotogalleriet i Møllergata i Oslo er det i disse dager to interessante fotograferer som debuterer i utstillingsform. I utstillingen Grey Scale, som blir å se fra 15. september frem til 7. oktober, er Ola Rindal og Morten Andenæs håndplukket av kurator Tom Sandberg som deltagere ved Fotogalleriets 30 års feiring, og de har absolutt noe i ermet.
Selv om de jobber med ganske ulik tilnærming gjennom sin fotografering, er det definitivt en kobling mellom de to artistenes arbeider. Det er estetisk men krevende. Og til tross for den røde tråden blir det ikke gjort enkelt for tilskueren. For det er utfordrende og tidvis vanskelig og forstå hva disse bildene ønsker å formidle. Som i Ola Rindals bildeserie, hvor avstanden og uskarpheten som preger uttrykket skaper en distanse det er vanskelig for publikum å tette igjen. Og kanskje det er nettopp denne diffusheten som gjør det interessant? For det er noe med den dunkle og mørke stemningen i bildene som gir deg lyst til å se mer, til å undersøke nærmere, og tolke. Men det kan godt være at en fortolkning er unødig, og kanskje det er litt av poenget; at det skal være litt mystisk, og skjult, med tillatelse til å se det du vil se.
Og dette illustrerer også arbeidene til Morten Andenæs, men likevel på en ganske annerledes måte. Da Rindals bilder fremstår mer diffuse, og svevende, er Morten Andenæs langt mer konkret i sitt uttrykk; men likevel ikke så mye klarere. Vi blir trukket inn, men bare så langt at det kan stilles spørsmål, for svar kan vi bare glemme. Det ligger en nerve og ulmer under alle bildene, en slags kraft, som gir inntrykk av et drama som utspilles ett sted rundt bilderammen, men det er ett drama vi aldri får se.
Hva som egentlig skjer i disse bildene er og forblir usagt. Det kan sikkert være mange måter og tolke disse fotografiene på; og kanskje ikke en gang artistene selv vet svarene. Men dette intensiverer bare motsetningene avstanden og nærheten som tonelegger denne utstillingen ytterligere. Det er en risikabel fremtoning som på sett og vis både inviterer og irriterer på samme tid, noe som kan engasjere tilskueren til å tenke, men også til å miste interessen. Litt som filmer av David Lynch eller Michael Haneke, med en iøynefallende overflate, men langt mer uklar dybde.
Jeg tør påstå at om du viser tålmodighet og vilje til å se, vil du finne mye å gripe tak i, og da vil denne utstillingen vise seg å ha vært ett svært interessant bekjentskap.
Tar du utfordringen?
For mer info:
www.fotogalleriet.no
www. http://www.olarindal.com/
Selv om de jobber med ganske ulik tilnærming gjennom sin fotografering, er det definitivt en kobling mellom de to artistenes arbeider. Det er estetisk men krevende. Og til tross for den røde tråden blir det ikke gjort enkelt for tilskueren. For det er utfordrende og tidvis vanskelig og forstå hva disse bildene ønsker å formidle. Som i Ola Rindals bildeserie, hvor avstanden og uskarpheten som preger uttrykket skaper en distanse det er vanskelig for publikum å tette igjen. Og kanskje det er nettopp denne diffusheten som gjør det interessant? For det er noe med den dunkle og mørke stemningen i bildene som gir deg lyst til å se mer, til å undersøke nærmere, og tolke. Men det kan godt være at en fortolkning er unødig, og kanskje det er litt av poenget; at det skal være litt mystisk, og skjult, med tillatelse til å se det du vil se.
Og dette illustrerer også arbeidene til Morten Andenæs, men likevel på en ganske annerledes måte. Da Rindals bilder fremstår mer diffuse, og svevende, er Morten Andenæs langt mer konkret i sitt uttrykk; men likevel ikke så mye klarere. Vi blir trukket inn, men bare så langt at det kan stilles spørsmål, for svar kan vi bare glemme. Det ligger en nerve og ulmer under alle bildene, en slags kraft, som gir inntrykk av et drama som utspilles ett sted rundt bilderammen, men det er ett drama vi aldri får se.
Hva som egentlig skjer i disse bildene er og forblir usagt. Det kan sikkert være mange måter og tolke disse fotografiene på; og kanskje ikke en gang artistene selv vet svarene. Men dette intensiverer bare motsetningene avstanden og nærheten som tonelegger denne utstillingen ytterligere. Det er en risikabel fremtoning som på sett og vis både inviterer og irriterer på samme tid, noe som kan engasjere tilskueren til å tenke, men også til å miste interessen. Litt som filmer av David Lynch eller Michael Haneke, med en iøynefallende overflate, men langt mer uklar dybde.
Jeg tør påstå at om du viser tålmodighet og vilje til å se, vil du finne mye å gripe tak i, og da vil denne utstillingen vise seg å ha vært ett svært interessant bekjentskap.
Tar du utfordringen?
For mer info:
www.fotogalleriet.no
www. http://www.olarindal.com/
Air Rifle
Morten Andenæs
The fire II
Ola Rindal