<h2>Catherine Cameron</h2>
Portretter, miljøskildringer og en og annen hund. Catherine Cameron`s utstilling heter Resonans. Catherine gir oss ansikter fra livet. De ukjente, de bortgjemte. De som lever for sin egen hverdag. Formspråket er sikkert. Miljørammene gir oss en indikator på historier. Historier vi ikke kjenner. Men vi ser. Vi ser og lager fortellinger. Hvem menneskene er, hvordan de lever, og hva de lever for.
Og nettopp dette enkle og levende, behersker Cathrine til fulle. Portrettene er ærlige. De antyder mer enn de viser. Det er bruddstykker av en lenger fortelling. Møtet med disse menneskene er Cathrine`s store entusiasme, som synes i bildene. Det er nærhet og forundring mellom modellene og fotografen.
Oppstilt, javel. Men det fungerer. Vi blir nysgjerrige. Dette er bilder som vokser med betraktningstiden. Detaljene i miljøet gir oss en pekepinn. Bildene evner å formidle vår egen fantasi. De er døråpnere mellom det fotografiske og vår egen tolkning. En dimensjon i et eget rom: Resonans.
Det ligger en bevissthet bak. Det gjør dette til en severdig utstilling. Men hva hundene gjør her, er jeg litt usikker på. Mulig de bryter fortellingene. De fungerer som "eye-candy". Et sted å hvile mellom historiene.
<h2>Øyvind Hjelmen</h2>
Det snakkes om foto-poesi når man ser Øyvind Hjelmen`s bilder.
Og det er heller ingen tvil om at de rolige og sindige øyeblikkene han fanger har poetiske trekk.
Men å tvinges så til de grader inn i det lille formatet bildene vises i, burde være unødvendig. Nesten alle bildene presenteres som 7x7 cm kopier, montert i større passpartout og ramme. Motiver av både små og store øyeblikk.
Formsterke og innholdsterke, men totalt bortgjemt i beskjedne formater. Øyet er nødt til å stirre seg inn. For å se detaljer. For å se perspektiv. Det som er harmoniske og vakre bilder, blir anstrengende og anspent.
Opplevelsen er lukket inn, og vil på en måte ikke slippe løs. Nistirringen er slitsom. Innhold og presentasjon henger ikke sammen. Store perspektiver bør være store. Når alt er tilgjengelig i luftige rom og åpne pittoreske landskap, skal man dele dette 100%.
Så kan heller små perspektiv, stilleben m.m. kanskje stå sterkere som små estestiske nytelser i et lite format.
Der melankolien og sårbarheten ulmer, der tiden sees utenifra, ja så kan det godt være poesi. Men fotografi krever sin riktige størrelse.
Ordene blir borte hos Øyvind`s bilder. Opplevelsen er skjult. Stemningen blir anonym. Men vi aner den. Vi ser potensialet. Og vi ser frem til forløsningen.
For det er ingen tvil om at Øyvind Hjelmen har noe å by på. Ser gjerne at han deler dette med publikum.
Tekst: Tom Ståle Engebretsen
Les også intervjuet av de begge her:
http://foto.no/cgi-bin/nyheter/visNyhetPrint.cgi?id=2215
Portretter, miljøskildringer og en og annen hund. Catherine Cameron`s utstilling heter Resonans. Catherine gir oss ansikter fra livet. De ukjente, de bortgjemte. De som lever for sin egen hverdag. Formspråket er sikkert. Miljørammene gir oss en indikator på historier. Historier vi ikke kjenner. Men vi ser. Vi ser og lager fortellinger. Hvem menneskene er, hvordan de lever, og hva de lever for.
Og nettopp dette enkle og levende, behersker Cathrine til fulle. Portrettene er ærlige. De antyder mer enn de viser. Det er bruddstykker av en lenger fortelling. Møtet med disse menneskene er Cathrine`s store entusiasme, som synes i bildene. Det er nærhet og forundring mellom modellene og fotografen.
Oppstilt, javel. Men det fungerer. Vi blir nysgjerrige. Dette er bilder som vokser med betraktningstiden. Detaljene i miljøet gir oss en pekepinn. Bildene evner å formidle vår egen fantasi. De er døråpnere mellom det fotografiske og vår egen tolkning. En dimensjon i et eget rom: Resonans.
Det ligger en bevissthet bak. Det gjør dette til en severdig utstilling. Men hva hundene gjør her, er jeg litt usikker på. Mulig de bryter fortellingene. De fungerer som "eye-candy". Et sted å hvile mellom historiene.
<h2>Øyvind Hjelmen</h2>
Det snakkes om foto-poesi når man ser Øyvind Hjelmen`s bilder.
Og det er heller ingen tvil om at de rolige og sindige øyeblikkene han fanger har poetiske trekk.
Men å tvinges så til de grader inn i det lille formatet bildene vises i, burde være unødvendig. Nesten alle bildene presenteres som 7x7 cm kopier, montert i større passpartout og ramme. Motiver av både små og store øyeblikk.
Formsterke og innholdsterke, men totalt bortgjemt i beskjedne formater. Øyet er nødt til å stirre seg inn. For å se detaljer. For å se perspektiv. Det som er harmoniske og vakre bilder, blir anstrengende og anspent.
Opplevelsen er lukket inn, og vil på en måte ikke slippe løs. Nistirringen er slitsom. Innhold og presentasjon henger ikke sammen. Store perspektiver bør være store. Når alt er tilgjengelig i luftige rom og åpne pittoreske landskap, skal man dele dette 100%.
Så kan heller små perspektiv, stilleben m.m. kanskje stå sterkere som små estestiske nytelser i et lite format.
Der melankolien og sårbarheten ulmer, der tiden sees utenifra, ja så kan det godt være poesi. Men fotografi krever sin riktige størrelse.
Ordene blir borte hos Øyvind`s bilder. Opplevelsen er skjult. Stemningen blir anonym. Men vi aner den. Vi ser potensialet. Og vi ser frem til forløsningen.
For det er ingen tvil om at Øyvind Hjelmen har noe å by på. Ser gjerne at han deler dette med publikum.
Tekst: Tom Ståle Engebretsen
Les også intervjuet av de begge her:
http://foto.no/cgi-bin/nyheter/visNyhetPrint.cgi?id=2215
Ann Iren Ødeby
Ann Iren Ødeby