Mary Ellen Mark, har kommet tett og personlig inn på mennesker som er særdeles vanskelig stilt. Det er en utstilling som handler om alle sider ved livet. Bare mer ekstremt. Forfall er i senere tid blitt et begrep her hjemme. Det kan synes både konformt og substansløst i forhold til de skjebner som her er avbildet. Her finnes barn, som ikke har noe liv eller fremtid. Blikkene er tomme, akkurat som sjelen har sagt takk for seg. Her finnes smilene fruer i ku-klux-klan kostymer. Det er i sannhet et tøft amerika som skildres. Det er nesten så en kan høre "This is not america", med P. Metheny og D. Bowie. Dette er et amerika som også finnes. Det er nakent, det er sterkt, det er ærlig.
Dilemmaet oppstår ved å gjøre bildene til noe absolutt fantastisk. De er det, men det er en virkelighet som skildres, som ikke må eller kan kalles fantastisk.
Mary Ellen Mark`s evne til å komme inn i miljøer som er så hinsides bortenfor vår hverdag, er fantastisk. Presentasjonen av bildene, og kvaliteten på håndverket er fantastisk. Hennes personlige øye for komposisjon, liturgi og dramatikk er fantastisk.
Men menneskene, situasjonene, livet er ikke fantastisk. Det må vi ikke glemme i superlativene. Takk til Mary Ellen Mark som har gitt oss innsyn.
Dilemmaet oppstår ved å gjøre bildene til noe absolutt fantastisk. De er det, men det er en virkelighet som skildres, som ikke må eller kan kalles fantastisk.
Mary Ellen Mark`s evne til å komme inn i miljøer som er så hinsides bortenfor vår hverdag, er fantastisk. Presentasjonen av bildene, og kvaliteten på håndverket er fantastisk. Hennes personlige øye for komposisjon, liturgi og dramatikk er fantastisk.
Men menneskene, situasjonene, livet er ikke fantastisk. Det må vi ikke glemme i superlativene. Takk til Mary Ellen Mark som har gitt oss innsyn.