Skrevet av Maria LundbergPå en arena som vanligvis er utilgjengelig for uvedkommende med og uten kamera, har Tronvoll fått aksess som et ledd i et større statlig finansiert kunstprosjekt, hvor også andre billedkunstnere bidrar (fotografiene er del av et prosjekt i regi av Utsmykkingsfondet for offentlige bygg).
Tronvoll stiller ut i alt tolv fargeportretter i kvadratformat. Bildene viser mannlige elitesoldater i uniform, poserende i et norsk vinterlandskap.
<B>Nysgjerrig entusiasme
Da jeg først hørte om prosjektet og Tronvolls bilder, ble jeg både nysgjerrig og entusiastisk. Elitesoldatene er etter sigende landets modigste menn, de er profesjonelle krigere, de har bevist at de mestrer utfordringer som langt overgår hva folk flest kan takle, både psykisk og fysisk. I dette portrettprosjektet måtte det ligge sprengkraft! Det jeg sitter tilbake med etter å ha sett bildene, er verken nysgjerrighet eller entusiasme, men en desto større undring over fraværet av nerve i arbeidene. Jeg hadde forventet at de skulle dirre av militære myter utfordret av fotografen, av eksklusivt elitetestosteron fra en ny vinkel, av høyteknologisk potens utforsket fra et modig perspektiv. Og kanskje en liten undertekst i forhold til hva disse mennene mottar statlig lønn for å beherske: dødens moderne maskineri (til syvende og sist). Jeg holdt nesten pusten i det jeg entret galleriet, i spenning.
Nerveløst
Men spenningen varer ikke lenge. I disse bildene dirrer ikke annet enn likegyldighetens taushet. Utsnittene er forutsigbare og objektene midtstilte, i et klassisk portrettformat som verken utfordrer eller utforsker.
Jeg kjenner ingen kontakt mellom fotografen og objektet. Ingen nerve i blikket. Ingen potens i situasjonen, tross de (for dette har vi blitt fortalt) høyteknologiske kamuflasjerustningene som soldatene bærer. De ser på meg gjennom kamuflasjemaskene sine - men blikket er uten stamina, uten dedikasjon, uten spørsmål, uten utropstegn. De nærmest gjesper. Og jeg gjesper med dem. Nerveløst.
Forutsigbart
Når innholdet ikke snakker til meg, blir teknikken og komposisjonen det jeg ser på. Og den kjeder meg: Hadde bildene evnet å fanget meg med energi og magi, hadde jeg gladelig sett forbi et forutsigbart utsnitt, et utslitt kamerastandpunkt, og rent teknisk sett så skoleriktig resultat at det umiddelbart fremstår som kjedelig. Kanskje er Tronvolls tanke å forsterke portrettet og utfordre uttrykket ved å gjøre bruk av det klassiske portrettformatet. For meg blir det imidlertid en svakhet ved siden av mangelen på nerve, som alt i alt forsterker det nerveløse.
Krav til troverdighet
Jeg skjønner intensjonen og konseptet bak bildene, men også dét blir uinteressant for meg når det endelige uttrykket i bildene ikke evner å kommunisere til meg som betrakter. At et konsept intellektuelt sett er godt formulert gjør ikke at resultatet automatisk blir interessant. Her ligger både den vidunderlige sprengkraften og det fellende i fotografiet som uttrykksform og spesielt i portrettet: fordi det er så konkret som uttrykk, stiller det et umiddelbart krav til troverdigheten i det vi ser.
Gir meg ikke fred
Med all høyde tatt for at kunst ikke må eller skal være politisk (nødvendigvis): I disse tider med Norges brennaktuelle rolle i en krig med kanskje flere sivile ofre enn militære, og hvor også vervingen av norske elitesoldater som profesjonelle krigere er et aktuelt tema, dirrer spørsmålet i meg og gir meg ikke fred: Hvilken historie om de norske elitesoldatene på Rena er det Tronvoll ikke forteller med sine bilder?
Og om meningen nå faktisk ikke var å vise oss annet enn at det uniformerte elitemenn egentlig kan by på, er et tannløst blikk og en defensiv fysikk, - som for å engang for alle avlive myten om at elitesoldater er mystiske testosteronløver som knurrer i krigsbrunst med høyteknologien spent fast i våpenbeltet sitt, så skulle jeg ønske at Tronvoll hadde ment om igjen.
Maria Lundberg
http://www.fotogalleriet.no/naavaerende.htm
Tronvoll stiller ut i alt tolv fargeportretter i kvadratformat. Bildene viser mannlige elitesoldater i uniform, poserende i et norsk vinterlandskap.
<B>Nysgjerrig entusiasme
Da jeg først hørte om prosjektet og Tronvolls bilder, ble jeg både nysgjerrig og entusiastisk. Elitesoldatene er etter sigende landets modigste menn, de er profesjonelle krigere, de har bevist at de mestrer utfordringer som langt overgår hva folk flest kan takle, både psykisk og fysisk. I dette portrettprosjektet måtte det ligge sprengkraft! Det jeg sitter tilbake med etter å ha sett bildene, er verken nysgjerrighet eller entusiasme, men en desto større undring over fraværet av nerve i arbeidene. Jeg hadde forventet at de skulle dirre av militære myter utfordret av fotografen, av eksklusivt elitetestosteron fra en ny vinkel, av høyteknologisk potens utforsket fra et modig perspektiv. Og kanskje en liten undertekst i forhold til hva disse mennene mottar statlig lønn for å beherske: dødens moderne maskineri (til syvende og sist). Jeg holdt nesten pusten i det jeg entret galleriet, i spenning.
Nerveløst
Men spenningen varer ikke lenge. I disse bildene dirrer ikke annet enn likegyldighetens taushet. Utsnittene er forutsigbare og objektene midtstilte, i et klassisk portrettformat som verken utfordrer eller utforsker.
Jeg kjenner ingen kontakt mellom fotografen og objektet. Ingen nerve i blikket. Ingen potens i situasjonen, tross de (for dette har vi blitt fortalt) høyteknologiske kamuflasjerustningene som soldatene bærer. De ser på meg gjennom kamuflasjemaskene sine - men blikket er uten stamina, uten dedikasjon, uten spørsmål, uten utropstegn. De nærmest gjesper. Og jeg gjesper med dem. Nerveløst.
Forutsigbart
Når innholdet ikke snakker til meg, blir teknikken og komposisjonen det jeg ser på. Og den kjeder meg: Hadde bildene evnet å fanget meg med energi og magi, hadde jeg gladelig sett forbi et forutsigbart utsnitt, et utslitt kamerastandpunkt, og rent teknisk sett så skoleriktig resultat at det umiddelbart fremstår som kjedelig. Kanskje er Tronvolls tanke å forsterke portrettet og utfordre uttrykket ved å gjøre bruk av det klassiske portrettformatet. For meg blir det imidlertid en svakhet ved siden av mangelen på nerve, som alt i alt forsterker det nerveløse.
Krav til troverdighet
Jeg skjønner intensjonen og konseptet bak bildene, men også dét blir uinteressant for meg når det endelige uttrykket i bildene ikke evner å kommunisere til meg som betrakter. At et konsept intellektuelt sett er godt formulert gjør ikke at resultatet automatisk blir interessant. Her ligger både den vidunderlige sprengkraften og det fellende i fotografiet som uttrykksform og spesielt i portrettet: fordi det er så konkret som uttrykk, stiller det et umiddelbart krav til troverdigheten i det vi ser.
Gir meg ikke fred
Med all høyde tatt for at kunst ikke må eller skal være politisk (nødvendigvis): I disse tider med Norges brennaktuelle rolle i en krig med kanskje flere sivile ofre enn militære, og hvor også vervingen av norske elitesoldater som profesjonelle krigere er et aktuelt tema, dirrer spørsmålet i meg og gir meg ikke fred: Hvilken historie om de norske elitesoldatene på Rena er det Tronvoll ikke forteller med sine bilder?
Og om meningen nå faktisk ikke var å vise oss annet enn at det uniformerte elitemenn egentlig kan by på, er et tannløst blikk og en defensiv fysikk, - som for å engang for alle avlive myten om at elitesoldater er mystiske testosteronløver som knurrer i krigsbrunst med høyteknologien spent fast i våpenbeltet sitt, så skulle jeg ønske at Tronvoll hadde ment om igjen.
Maria Lundberg
http://www.fotogalleriet.no/naavaerende.htm
Rena
Mette Tronvoll
Mette Tronvoll