Sally Mann i Stenersenmuseet

Stenersenmuseet åpnet dørene for Sally Manns fotografier slik de gjorde for åtte år siden. Dengang var det også hovedserien av hennes egne barn som dannet grunnstammen, mens enkelte mer eksperimentelle bilder ikke fascinerte publikum på samme måte. Denne utstillingen er langt tyngre, og er produsert av Kuklturhuset i Stockholm. Det ble den sett av 70.000 besøkende - en stor suksess.

Sally Mann debuterte i 1977, men fikk sitt gjennombrudd først i 1992. Da med serien Immediate Family, som i hovedsak handler om barns lek og rollespill. Sally Manns egen forklaring på dette motivvalget dreier seg om at hun ikke husker sin egen barndom og ønsket å utforske den gjennom hennes egne barn. Som fotograf arbeider hun med analogt storformat (8x10) og utnytter både den optiske suverene detaljrikdommen og mørkerommets særegne valørskala til fulle. Hun er på en måte blitt 1900-tallets svar på Julia Margaret Cameron.

Men Sally Manns bilder har skapt mange sterke meninger og debatter og hun er blitt anklaget for å være kynisk, spekulativ, pornografisk eller pervers. På den andre siden er hun blitt dyrket som en frigjører og formidler av kvinners nære verden av følelser, barn, familie i en poetisk og kunstnerisk sammenheng. Hun valgte en flertydig bruk av motiv og virkemidler som stimulerte pubklikum på flere plan. Det er fremdeles bildene av barna, Immediate Family, som danner grunnlaget i hennes kunstneriske virke.

Den andre serien What Remains (2005) handler om forfall og nedbrytning. Noen av bildene viser også lik som råttner. Serien er laget med en gammeldags våtplateteknikk (med kollodium), uten at hun på noen måte utnytter potensialet i denne prosessen. Hun kopierer heller ikke bildene på 1800-tallets måte med vakre, sjokoladebrune albuminkopier. I utstillingen viser hun ansikter, tett beskåret og kopiert i superformat. I bildene vektlegger hun flaten og strukturen fra negativene som abstraksjonsform, og oppnår følelsen av noe gammeldags og forgjengelig i de fotografiske kopiene.

Den siste serien viser slørete, tomme landskaper, Deep South. Ingen av bildene har tittel, og skal følgelig ikke betegne et bestemt sted. Men motivene er hentet fra sydstatene: Georgia, Louisiana, Mississippi og Virginia.

... jeg strever med store motsetninger, forteller hun selv, mellom morsrollens virkelighet og bildene av den, mellom min kjærlighet for hjemmet og behovet for å reise, mellom de ulike og forlokkende veiene i hjertet. Kunnskapen om forgjengeligheten, tilfeldig fortvilelse og musene som tilføyer sine tynne lag, alle overlaterer meg sine behov og jeg graver dypt for de åndelige kraften som kan gi meg styrke, min kjærlighet for stedet, for den ene mannen, for mine barn og venner, og for kraften i den store grønne våren''.

I 2001 tok hun et selvportrett som prydet omslaget på et temanummer for Time Magazine: Women looking at women. I denne anledningen poserte hun naken sammen med døtrene, som The Three Graces. Bildet referer naturligvis til en velkjent allegori over de tre greske gudinnene Euphrosyne, Aglæa og Thalia. Det hører med at familien gård i syd-Virginia heter Three Graces. I tillegg bærer bildet også visse assosiasjoner til Odd Nerdrums symbolske malerier fra samme periode.

I bildet Luncheon in the Grasses 1991, referer hun tydelig til Edouard Manets Frokost i det grønne (1863), som skapte heftige debatter i hans samtid. Også Sally Manns Venus After School refererer til Manets Olympia, som igjen viderefører bl.a. Tizians Venus fra Urbino (ca. 1550). Noe av Manets provokasjon lå i det utfordrende blikket til modellen Victorine Louise Meurent i bl.a. disse to bildene. Det er grunn til å tro at Sally Mann har ønsket å vekke en lignende provokasjon. Hun har en solid kunstutdannelse bak seg.

Sally Manns styrke som fotograf ligger følgelig ikke bare i hennes tekniske ferdigheter, men like mye i hennes visuelle skolering og evne til å aktualisere motivene sine gjennom større eller mindre referanser til kjente bilder fra kunsthistorien. Uten sin visuelle skolering og nysgjerrighet ville hun vært hjelpeløs i sammenhengen. For hvem interesserer seg for private familiebilder, selv om barna naturligvis spiller sine 'voksen'-roller i lek og positur? Og dette er det grepet hun tar; hun velger å knytte motivene til tradisjoner som løfter dem opp på et mer alment plan hvor man lettere kan følge både motivet og hensikten. At hun har et romantisk anstrøk hjelper henne også til å pirre blikket når hun så tydelig leker med assosiasjoner som tangerer tabuområder. Men hun går ikke over streken, og følger sin egen samvittighet som mor, kvinne, menneske og kunstner - hvis det da finnes noen nødvendig forskjell mellom disse rollene.

http://www.stenersen.museum.no/