Skrevet av Trine Rasch-Olsen- Tror vi venter et par minutter til på de som sliter med morgenkaffen. Det er folk på vei som ikke helt finner frem.
En representant fra Interfoto smiler til forsamlingen. Klokken er halv tolv på formiddagen, og det er tid for foredraget til Damian Heinisch. I de andre etasjene er det heller ikke mye liv.
- Det er søndag tross alt.
Damian Heinisch ler før han setter seg i trappa og venter.
Ingen utstyrsfrik
- Hei og velkommen. Flere av dere kjenner meg som reklamefotograf. I dag skal jeg bli mer personlig, vise hvor jeg kommer fra og hvilke faktorer som influerer arbeidet mitt.
Damian Heinisch lyser av entusiasme. Han forteller om oppveksten sin, faren som var hobbyfotograf, studietiden og hvordan andre fag enn fotografi har satt sine spor. Særlig typografi har spilt en stor rolle i arbeidet til Heinisch. Som 16 åring bladde han i bildeboken til Brett Weston A personal selection.
- Han så verden på en abstrakt og fantastisk måte. Utrolig spennende. Da skjønte jeg at jeg ville bli fotograf.
Heinisch får ofte spørsmål om hvilket utstyr han bruker. Han kjøper utstyr han vet er bra, som vil gjøre jobben i ti år fremover.
- Jeg har et emosjonelt forhold til kameraene mine. Jeg gifter meg ikke så ofte.
En kunstner
Gjennom foredraget viser Damian Heinisch et utvalg av porteføljen sin. Bilder fra tiden hvor han gikk mot sine prinsipper og tok førekortet. Han kjøpte seg en bil, pakket sakene sine og kjørte av gårde rundt i Europa. Svart/hvitt bilder av landskap. Totalt annerledes fra bildene han tar i dag. Han er stolt over arbeidet.
- Jeg er veldig glad i disse bildene. Det var en fin tid.
Under studietiden hans ved Folkvang ble han introdusert for typografi. Linjen han gikk het visuell kommunikasjon. Den innebar tegning, maling, modellering og andre kreative fag. For Heinisch var typografi absolutt det mest spennende.
- Jeg fikk helt feber i hodet. Jeg sluttet nærmest å fotografere. Ble helt oppslukt av typografi.
Påvirkningen fra faget fremstår tydelig i bildene som fulgte i ettertid. Trær ble bokstaver, bygninger ble flater og like objekter skapte gjentagelser. Foredraget til Damian Heinisch er en personlig reise gjennom egen utvikling. Mot slutten viser han oss litt fra reklamebildene sine. Særlig oppbyggingen av reklamen Think Oxygen gjør inntrykk. Fyren er en kunstner.
- Historien står i sentrum for meg. Hvert eneste bilde forteller en historie
Lokale med sjel
- Det har vært bra trøkk her. I går tok det helt av. Foredragene gikk for fulle hus.
Egil Nilsson, daglig leder hos Interfoto, er veldig godt fornøyd med årets Photocamp. Lørdagen gikk over all forventning. Besøkstallet lå på mellom 400 og 500 fotoentusiaster. På spørsmål om hvordan det har gått sammenlignet med i fjor, kan det ikke sammenlignes. Fjoråret bød på en helt annet konsept hvor det var tre partnere, og arrangementet ble holdt på et hotell. Vi må tilbake til 2007. Da holdt Interfoto Photocamp alene på Månefisken. De har hatt flere besøkende i år.
- Vi prøvde å få Månefisken til årets arrangement, men det var opptatt. Det er viktig å finne lokale med sjel. Fabrikken har dette og mere til. Vi kommer gjerne tilbake hit.
Fabrikken er mur, rør og betong. Fotoutstillingene henger opp langs trappa og i foredragsrommet. Svart stoff skjermer for uønsket lys. Dessverre er ikke stoffet lydtett, men det er også det eneste negative. Lokalet er virkelig noe for seg selv.
Nå yrer det av liv. Morgenkaffen har endelig fungert. Oppe i tredje etasje fotograferes en modell, mens Arild Bergseth forklarer bruk av utstyr. Han gir tips til ulike typer lyssetting. En stylist hopper inn mellom øktene for å fikse på hår og sminke. Stemningen er avslappet og jordnær. Det er snart tid for foredraget til Jan Grarup. Egil Nilsson gir meg tillatelse til å legge et ark på stolen med reservert foto.no. For å være på den sikre siden. Jeg mistenker at salen kommer til å fylle seg denne gangen. Jeg får rett.
Reiser illegalt
- Fotojournalistikk handler ikke om å besvare spørsmål. Det handler om å stille spørsmål.
Jan Grarup er litt røff i utseendet. Oppbrettede skjorteermer, armbånd, kraftige ringer på fingrene og tatoveringer på begge armer. Ansiktet er åpnet, men alvorlig. 200 bilder har han valgt ut til oss i dag.
- Jeg er en dokumentarfotograf. Jeg er nysgjerrig. Jeg vil vite mer, se mer. Jeg vil forstå. Verden er mer komplisert enn de raske nyhetene vi ser daglig.
Grarup gir en kort introduksjon om seg selv, før han setter på slideshowet. Lav bakgrunnsmusikk fyller rommet. Fra sidelinjen forteller han oss historiene bak bildene. Stemmen er lav, innimellom svikter den. Dette er ikke bare bilder for han. Dette er mennesker han har møtt. Mennesker han har blitt kjent med. Bildene er fra hele verden. Afghanistan, Irak, Darfur, Haiti. Folkemord, bombeangrep, miljøprotester, forfølgelser. Klimarelaterte flyktninger er et prosjekt han har jobbet lenge med. Det er langt fra avsluttet.
- Mediabildet i dag skifter så raskt. Jeg prøver å dra oppmerksomheten tilbake til steder som er blitt glemt. Vise dere konsekvensene.
Sudan har nektet han adgang til landet. Derfor reiser han illegalt de gangene han drar til Darfur. Rebeller smugler han inn. Reisen er ekstremt farlig. Han kom seg ulovlig inn i Gaza via tunnelene. Denne mannen lar seg ikke stoppe så lett.
Fragmenter av sannheten
Bildene som ruller overskjermen er brutale, hjerteskjærende og rå. Det tekniske aspektet er helt overlegent. Komposisjonene sitter som et skudd. Fotografiene ser ut som planlagte øyeblikksbilder. Hemmeligheten må være at Jan Grarup er ekstremt fokusert når han jobber, samtidig som kunnskapen innen faget er bunnsolid. Han går tett innpå. Fotografiene har en nærhet så sterk at du får følelsen av å se gjennom et vindu.
- Jeg viser tydelig at jeg er fotograf. Jeg er helt ærlig rundt arbeidet mitt. Samtidig nærmer jeg meg situasjonene med empati og forståelse. Jeg prøver å være real og sannferdig.
Stillheten i salen er til å ta og føle på. Dette er sterkt. Jobben har stor påvirkning på livet til Jan Grarup. Med 280 reisedager i året lever han mesteparten av tiden i en koffert. Han har fått konstatert posttraumatisk stress, og er avhengig av medisiner daglig for å holde det i sjakk. På en reise i Darfur døde en liten gutt i armene hans.
- Jeg kunne ikke tenkt meg å gjøre noe annet enn dette. Jeg tror virkelig at fotojournalistikk kan bidra til forandring. Skape en forskjell.
Ideen om at et pressefoto skal være hundre prosent ærlig, har ikke Jan Grarup noen tro på. Det er ikke mulig. Bildene vil alltid være preget av følelser og meninger. Selv fotograferer han ofte bare fra en side, den siden han selv styres av. Han fotograferer slik han ser konflikten, hele tiden opptatt av ofrene. Publikum vil også se bildene subjektivt, fylt av egne ideer og oppfatninger.
- Se på bildene som en del av historien. De er fragmenter av sannheten, men ikke hele sannheten.
Tett på
Etter foredraget forter jeg meg ned. Interfoto har laget et eget lite verksted bak trappen. Der jobber det en hyggelig mann for harde livet. Kameraene står i kø. Gratis rens og oppgradering av programvaren er fint å få med seg. Vel oppe igjen huker jeg tak i Jan Grarup som står litt for seg selv inne i foredraghallen. Jeg har et par spørsmål jeg gjerne vil stille uten publikum.
- Du virket sterkt preget under foredraget. Hva skjer med deg når du ser bildene dine?
- Jeg gjenopplever alt sammen. Arbeidet mitt er ekstremt personlig. Det påvirker meg på alle måter.
Stemmen er lavmælt, men sterk.
- Enkelte av bildene dine er vakre å se på. For eksempel det av kvinnene i flyktningsleiren. Fungerer de som en slags motvekt til alt det forferdelige?
- Jeg er veldig opptatt av estetikk. I noen av bildene bruker jeg det helt bevisst. Hadde jeg fotografert den grusomme siden av situasjonen hele tiden, ville ingen orket å se bildene mine.
Samtidig kan de være vel så virkningsfulle.
- Bruker du noen gang skuddsikker vest? Eller annen form for beskyttelse?
- Det hender, men jeg prøver å unngå det. Når jeg ferdes blant ubeskyttede små barn, føles det feil å bære beskyttelse selv. Det skaper en uønsket distanse.
Det har vært nære på flere ganger. Vi banker begge i bordet. Neste reise går til Haiti, før han drar til Sierra Leone. Her skal han dokumentere en elleve år gammel jente som skal føde. Keisersnitt. Hver eneste reise gjør noe med Jan Grarup. Han returnerer aldri helt lik den han var før han dro. Opplevelsene setter tydelige spor. Jeg gratulerer med et utrolig sterkt foredrag jeg ikke kommer til å glemme med det første. Han smiler bredt, tar meg i hånden, og forsvinner.
- Vi har rabatterte priser på en masse utstyr. Likevel var det noen som ikke synes det var billig nok. De besøkte oss i natt.
Egil Nilsson smiler litt oppgitt. Natt til søndag brøt tyver seg inn. De fikk ikke med seg så mye, da den ene tyven krasjet med sikkerhetsvakten på vei ut og mistet alt han hadde i hendene. Til neste år skal de ha bedre vakthold.
En representant fra Interfoto smiler til forsamlingen. Klokken er halv tolv på formiddagen, og det er tid for foredraget til Damian Heinisch. I de andre etasjene er det heller ikke mye liv.
- Det er søndag tross alt.
Damian Heinisch ler før han setter seg i trappa og venter.
Ingen utstyrsfrik
- Hei og velkommen. Flere av dere kjenner meg som reklamefotograf. I dag skal jeg bli mer personlig, vise hvor jeg kommer fra og hvilke faktorer som influerer arbeidet mitt.
Damian Heinisch lyser av entusiasme. Han forteller om oppveksten sin, faren som var hobbyfotograf, studietiden og hvordan andre fag enn fotografi har satt sine spor. Særlig typografi har spilt en stor rolle i arbeidet til Heinisch. Som 16 åring bladde han i bildeboken til Brett Weston A personal selection.
- Han så verden på en abstrakt og fantastisk måte. Utrolig spennende. Da skjønte jeg at jeg ville bli fotograf.
Heinisch får ofte spørsmål om hvilket utstyr han bruker. Han kjøper utstyr han vet er bra, som vil gjøre jobben i ti år fremover.
- Jeg har et emosjonelt forhold til kameraene mine. Jeg gifter meg ikke så ofte.
En kunstner
Gjennom foredraget viser Damian Heinisch et utvalg av porteføljen sin. Bilder fra tiden hvor han gikk mot sine prinsipper og tok førekortet. Han kjøpte seg en bil, pakket sakene sine og kjørte av gårde rundt i Europa. Svart/hvitt bilder av landskap. Totalt annerledes fra bildene han tar i dag. Han er stolt over arbeidet.
- Jeg er veldig glad i disse bildene. Det var en fin tid.
Under studietiden hans ved Folkvang ble han introdusert for typografi. Linjen han gikk het visuell kommunikasjon. Den innebar tegning, maling, modellering og andre kreative fag. For Heinisch var typografi absolutt det mest spennende.
- Jeg fikk helt feber i hodet. Jeg sluttet nærmest å fotografere. Ble helt oppslukt av typografi.
Påvirkningen fra faget fremstår tydelig i bildene som fulgte i ettertid. Trær ble bokstaver, bygninger ble flater og like objekter skapte gjentagelser. Foredraget til Damian Heinisch er en personlig reise gjennom egen utvikling. Mot slutten viser han oss litt fra reklamebildene sine. Særlig oppbyggingen av reklamen Think Oxygen gjør inntrykk. Fyren er en kunstner.
- Historien står i sentrum for meg. Hvert eneste bilde forteller en historie
Lokale med sjel
- Det har vært bra trøkk her. I går tok det helt av. Foredragene gikk for fulle hus.
Egil Nilsson, daglig leder hos Interfoto, er veldig godt fornøyd med årets Photocamp. Lørdagen gikk over all forventning. Besøkstallet lå på mellom 400 og 500 fotoentusiaster. På spørsmål om hvordan det har gått sammenlignet med i fjor, kan det ikke sammenlignes. Fjoråret bød på en helt annet konsept hvor det var tre partnere, og arrangementet ble holdt på et hotell. Vi må tilbake til 2007. Da holdt Interfoto Photocamp alene på Månefisken. De har hatt flere besøkende i år.
- Vi prøvde å få Månefisken til årets arrangement, men det var opptatt. Det er viktig å finne lokale med sjel. Fabrikken har dette og mere til. Vi kommer gjerne tilbake hit.
Fabrikken er mur, rør og betong. Fotoutstillingene henger opp langs trappa og i foredragsrommet. Svart stoff skjermer for uønsket lys. Dessverre er ikke stoffet lydtett, men det er også det eneste negative. Lokalet er virkelig noe for seg selv.
Nå yrer det av liv. Morgenkaffen har endelig fungert. Oppe i tredje etasje fotograferes en modell, mens Arild Bergseth forklarer bruk av utstyr. Han gir tips til ulike typer lyssetting. En stylist hopper inn mellom øktene for å fikse på hår og sminke. Stemningen er avslappet og jordnær. Det er snart tid for foredraget til Jan Grarup. Egil Nilsson gir meg tillatelse til å legge et ark på stolen med reservert foto.no. For å være på den sikre siden. Jeg mistenker at salen kommer til å fylle seg denne gangen. Jeg får rett.
Reiser illegalt
- Fotojournalistikk handler ikke om å besvare spørsmål. Det handler om å stille spørsmål.
Jan Grarup er litt røff i utseendet. Oppbrettede skjorteermer, armbånd, kraftige ringer på fingrene og tatoveringer på begge armer. Ansiktet er åpnet, men alvorlig. 200 bilder har han valgt ut til oss i dag.
- Jeg er en dokumentarfotograf. Jeg er nysgjerrig. Jeg vil vite mer, se mer. Jeg vil forstå. Verden er mer komplisert enn de raske nyhetene vi ser daglig.
Grarup gir en kort introduksjon om seg selv, før han setter på slideshowet. Lav bakgrunnsmusikk fyller rommet. Fra sidelinjen forteller han oss historiene bak bildene. Stemmen er lav, innimellom svikter den. Dette er ikke bare bilder for han. Dette er mennesker han har møtt. Mennesker han har blitt kjent med. Bildene er fra hele verden. Afghanistan, Irak, Darfur, Haiti. Folkemord, bombeangrep, miljøprotester, forfølgelser. Klimarelaterte flyktninger er et prosjekt han har jobbet lenge med. Det er langt fra avsluttet.
- Mediabildet i dag skifter så raskt. Jeg prøver å dra oppmerksomheten tilbake til steder som er blitt glemt. Vise dere konsekvensene.
Sudan har nektet han adgang til landet. Derfor reiser han illegalt de gangene han drar til Darfur. Rebeller smugler han inn. Reisen er ekstremt farlig. Han kom seg ulovlig inn i Gaza via tunnelene. Denne mannen lar seg ikke stoppe så lett.
Fragmenter av sannheten
Bildene som ruller overskjermen er brutale, hjerteskjærende og rå. Det tekniske aspektet er helt overlegent. Komposisjonene sitter som et skudd. Fotografiene ser ut som planlagte øyeblikksbilder. Hemmeligheten må være at Jan Grarup er ekstremt fokusert når han jobber, samtidig som kunnskapen innen faget er bunnsolid. Han går tett innpå. Fotografiene har en nærhet så sterk at du får følelsen av å se gjennom et vindu.
- Jeg viser tydelig at jeg er fotograf. Jeg er helt ærlig rundt arbeidet mitt. Samtidig nærmer jeg meg situasjonene med empati og forståelse. Jeg prøver å være real og sannferdig.
Stillheten i salen er til å ta og føle på. Dette er sterkt. Jobben har stor påvirkning på livet til Jan Grarup. Med 280 reisedager i året lever han mesteparten av tiden i en koffert. Han har fått konstatert posttraumatisk stress, og er avhengig av medisiner daglig for å holde det i sjakk. På en reise i Darfur døde en liten gutt i armene hans.
- Jeg kunne ikke tenkt meg å gjøre noe annet enn dette. Jeg tror virkelig at fotojournalistikk kan bidra til forandring. Skape en forskjell.
Ideen om at et pressefoto skal være hundre prosent ærlig, har ikke Jan Grarup noen tro på. Det er ikke mulig. Bildene vil alltid være preget av følelser og meninger. Selv fotograferer han ofte bare fra en side, den siden han selv styres av. Han fotograferer slik han ser konflikten, hele tiden opptatt av ofrene. Publikum vil også se bildene subjektivt, fylt av egne ideer og oppfatninger.
- Se på bildene som en del av historien. De er fragmenter av sannheten, men ikke hele sannheten.
Tett på
Etter foredraget forter jeg meg ned. Interfoto har laget et eget lite verksted bak trappen. Der jobber det en hyggelig mann for harde livet. Kameraene står i kø. Gratis rens og oppgradering av programvaren er fint å få med seg. Vel oppe igjen huker jeg tak i Jan Grarup som står litt for seg selv inne i foredraghallen. Jeg har et par spørsmål jeg gjerne vil stille uten publikum.
- Du virket sterkt preget under foredraget. Hva skjer med deg når du ser bildene dine?
- Jeg gjenopplever alt sammen. Arbeidet mitt er ekstremt personlig. Det påvirker meg på alle måter.
Stemmen er lavmælt, men sterk.
- Enkelte av bildene dine er vakre å se på. For eksempel det av kvinnene i flyktningsleiren. Fungerer de som en slags motvekt til alt det forferdelige?
- Jeg er veldig opptatt av estetikk. I noen av bildene bruker jeg det helt bevisst. Hadde jeg fotografert den grusomme siden av situasjonen hele tiden, ville ingen orket å se bildene mine.
Samtidig kan de være vel så virkningsfulle.
- Bruker du noen gang skuddsikker vest? Eller annen form for beskyttelse?
- Det hender, men jeg prøver å unngå det. Når jeg ferdes blant ubeskyttede små barn, føles det feil å bære beskyttelse selv. Det skaper en uønsket distanse.
Det har vært nære på flere ganger. Vi banker begge i bordet. Neste reise går til Haiti, før han drar til Sierra Leone. Her skal han dokumentere en elleve år gammel jente som skal føde. Keisersnitt. Hver eneste reise gjør noe med Jan Grarup. Han returnerer aldri helt lik den han var før han dro. Opplevelsene setter tydelige spor. Jeg gratulerer med et utrolig sterkt foredrag jeg ikke kommer til å glemme med det første. Han smiler bredt, tar meg i hånden, og forsvinner.
- Vi har rabatterte priser på en masse utstyr. Likevel var det noen som ikke synes det var billig nok. De besøkte oss i natt.
Egil Nilsson smiler litt oppgitt. Natt til søndag brøt tyver seg inn. De fikk ikke med seg så mye, da den ene tyven krasjet med sikkerhetsvakten på vei ut og mistet alt han hadde i hendene. Til neste år skal de ha bedre vakthold.
Utstyrshallen
Trine Rasch-Olsen
Utstyrhallen
Trine Rasch-Olsen
Foredragshallen
Trine Rasch-Olsen
Damian Heinisch
Trine Rasch-Olsen
Jan Grarup gjør seg klar for foredrag
Trine Rasch-Olsen
Jan Grarup
Trine Rasch-Olsen
Modellfotografering
Trine Rasch-Olsen