Alvaro Ybarra Zavala: Colombia i kokainens dødsgrep

Etter å ha sett bildene til de tre geriljafotografene fra Mexico under dok11 tidligere i år, hvor de viste en usensurert dokumentasjon av narkokrigens bestialske drapsmetoder, tenkte jeg at verre enn dette kan det ikke bli.

Det var før jeg så utstillingen til Alvaro Ybarra Zavala på årets Visa Pour L´Image.

Zavala har jobbet med prosjektet blant Colombias narkobander i over sju år. Det startet med at han helt tilfeldig fikk kjennskap til problemene knyttet til narkovirksomhet i Colombia.

– Jeg var på reise i Colombia i forbindelse med et annet oppdrag. Under oppholdet snakket jeg med colombianske venner av meg, om situasjonen i landet. Det gikk opp for meg at Colombia lever med en krig som resten av verden verken anerkjenner eller bryr seg om.

Fotografen, som i dag er tilknyttet billedbyrået Getty Images, hadde i begynnelsen ingen klar prosjektidé da han bestemte seg for å reise tilbake for å fotografere virkelighetens Colombia.

– Jeg var nyutdannet fotojournalist, og hadde i utgangspunktet ikke finansiering til et slikt prosjekt. Ønsket om å dokumentere og forstå mer av hva som foregår i landet drev meg likevel tilbake, igjen og igjen.

Det kan virke paradoksalt når han beskriver at det er kjærligheten til landet og folkene der som har inspirert han til å ville gjøre et prosjekt som har vært både krevende og i blant også livsfarlig.

– Colombia er et utrolig vakkert land med et fantastisk folk, men samfunnet befinner seg i en redselsfull tilstand. Volden som følge av narkobusinessen har blitt en del av hverdagen, den er luften som columbianerne puster inn, natt og dag.

Hver gang Zavala reiser tilbake, opplever han at situasjonen blir mer og mer kompleks.

– Det er omtrent umulig å trenge gjennom og komme til bunns i hva som egentlig foregår, hvordan og hvorfor, hvem som faktisk trekker i hvilke tråder. I Colombia er alle på en eller annen måte involvert i narkohandelen, direkte eller indirekte. Det er narkoøkonomien som styrer hele landets politikk, men ingen vil offisielt anerkjenne det, og politikerne er selv en del av spillet, og lar derfor være å gjøre noe. De lever også av pengene og makten som den brutale businessen gir.

Jeg spør Zavala om han ser likheter mellom situasjonen i Mexico, der myndighetenes utalte kamp mot narkokrigen så langt kun har ført til at situasjonen er blitt forverret.

– Mexico er i dag der hvor Colombia var for kanskje 20 år siden, sier Zavala. – Tidligere var det narkobaroner og karteller som styrte virksomheten også i Colombia, slik det er i Mexico i dag. I dagens Colombia er hele samfunnet gjennomsyret og infiltrert av narkoøkonomien. Det er ikke lenger snakk om identifiserbare, isolerte karteller, - alle er involvert. Derfor blir situasjonen så kompleks og så uhyre vanskelig.

I 1996 ga forfatteren García Marquez ut romanen ”Noticias de un secuestro” (Nyheter fra en kidnapping, red.anm), om narkobaronen Pablo Escobar og hans fryktede Medellínkartell i Colombia. Escobar sies å ha vært verdens rikeste narkobaron da han ble drept av politiet i 1993, etter å ha vært ettersøkt i mange år. Det var Escobars bestialske kartellvirksomhet som først ga opphav til begrepet narkoterrorisme.

Mange håpet at landet var reddet fra narkoterrorismen da Escobar og Medellinkartellet falt. I følge Zavala er sannheten at det bare har blitt verre.

-På mange måter var det bedre før, da én gjeng styrte alt og det på den måten hersket en viss kontroll. I dag kriger alle mot alle, og du kan aldri være sikker på hvem som er på hvilken side. Mange rir flere hester. Du kan ikke stole på noen.

Zavala har flere ganger blitt truet når han har oppholdt seg i Colombia.

– Med kamera er du aldri helt velkommen, som fotograf er du alltid alles potensielle fiende, i en slik situasjon. Du tiltrekker deg oppmerksomhet du ikke vil ha.

Samtidig viser bildene fra utstillingen at den engasjerte fotografen har fått forbausende ubegrenset innpass i de innerste sirklene i de ulike miljøene. Jeg spør hvordan dette har vært mulig.

– Det er et paradoks. Jeg har opplevd å få tillit og innpass, samtidig som jeg jo egentlig ikke er ønsket, av mange. De sivile som vil ut av dette helvetet, og som er ufrivillige slaver av narkoøkonomien, håper at verdenssamfunnet skal få øynene opp, slik at de kan få hjelp. De ser en mulighet for at bildene mine kan bidra til det.

De ulike fraksjonene som kjemper om makt, land og penger er også til en viss grad interessert i publisitet fordi det gir en viss form status og ære i følge deres æreskodeks. Det har gjort det mulig for Zavala å få tilgang til steder og hendelser som i utgangspunktet er helt lukket for utenomverdenen.

- Ingen har på noe tidspunkt bedt om å få sensurere bildene mine. Samtidig har det vært helt klare spilleregeler for når jeg kunne fotografere og ikke. Det er snakk om hårfine balanseganger. Blant annet fikk jeg ikke innpass i de største leirene, og ingen vil stå frem som enkeltindivider og vise ansikt. Det er for farlig for dem.

At det har medført personlig risiko også for fotografen selv å jobbe frem dette prosjektet er noe han ikke er så opptatt av å snakke om.

– For meg handler dette om et personlig valg. Etter hvert som jeg har skjønt hvor viktig det er å formidle denne virkeligheten ut til resten av verden, har jeg visst at jeg måtte gjøre dette. Jeg har fått mange nære venner blant colombianerne gjennom disse årene, og det aller viktigste for meg er ikke at jeg skal få oppmerksomhet, men at temaet jeg forsøker å belyse, blir gjenstand for verdenssamfunnets bevissthet. Det er Colombia og colombianerne som trenger å bli sett, ikke jeg som fotograf.

- Millioner av colombianere lider under en dobbeltmoral som vi i vesten er med på opprettholde. Hver gang jeg ser noen ta en stripe kokain på fest, tenker jeg på alle de menneskene som har måttet bøte med livet for den éne stripen. Jeg tenker på barna som har mistet foreldrene sine, og foreldre som har sett barna bli slaktet foran øynene på dem, som et resultat av narkoterrorens vold. På våre kule fester er det så klart ingen som på som vil snakke om dette, men sannheten er at alle som bidrar til narkoøkonomien med sitt forbruk i den vestlige verden, er medansvarlig for alle grusomhetene som skjer i Colombia.

Zavala vil fortsette å jobbe med å dokumentere det som skjer i den glemte krigen i Colombia. Motivasjonen hans handler om å formidle kompleksiteten og dramaet i menneskers liv.

– Ingenting i livet er svart-hvitt. For hvert eneste menneske er livet, og det å holde seg i live, det sentrale. Denne overlevelsesdriften er fascinerende, og den er samtidig skremmende, fordi historien viser at mennesker er i stand til å begå grusomme ting for å sikre egen eksistens. Strategiene for å overleve kan bli så destruktive at de blir selvutslettende og til sist ødelegger et helt samfunn. Det er dette som skjer i Colombia nå. Det er denne kompleksiteten i menneskeheten jeg ønsker å si noe om, - hva det innebærer å være et menneske, på godt og vondt.